Nattetanker

Det var en gang en jente. Hun hadde et navn, men det er uvesentlig. For navn er bare et navn for noen. Spesielt for de som føler at alt bare er noe. Ikke viktig. Av og til var hun så glad at hun fikk vondt i smilemusklene, og ble varm i kroppen og ville ta vare på øyeblikket for alltid. Andre ganger var hun så trist at det var svart, og gråten satt fast i uendeligheten, og kroppen føltes som et fremmed skall. Og sånne følelser har alle. Slik har alle det av og til. Folk gråter, smiler, ler, skriker. Kanskje gråter noen mer enn de smiler og noen ler mer enn de skriker. Men alle gjør det. 

Denne jenta lurte på om depresjon gikk i arv. Så tenkte hun at det var umulig for en brekt fot og blindtarmbetennelse går ikke i arv. Kreft og brune øyne gjør det. Av og til. Ikke sant? Men det er et sjansespill. Hele livet er et sjansespill. Du velger og faller og står og velger. Du kaster terninger og ser hva som skjer. Du flytter brikker, uten å vite om det er lurt. Du har en start og et mål. På en måte. Men er målet å dø? 

Dette var ting jenta tenkte på. Når hun ble riktig dyp, tenkte hun på sånne ting. Men av og til tenkte hun på vannmelon og Shakespeare og gutter med fint hår, og pianofingre og klovnenese og eksamen og regnvær.

Hun tenkte mye på hvorfor, hvordan og hva. Og hvem. Hvem er ei jente med et uvesentlig navn? Egentlig er hele jenta uvesentlig vis du ser det i verdenssammenheng. Alle kan ikke bli Dalai Lama eller Nelson Mandela eller Michael Jackson.

Jenta har allikevel et hemmelig våpen. Men ikke et våpen, for våpen er ikke et positivt ladet ord og dette er positivt. Hun har en hemmelighet rett og slett. En hemmelighet som hun kan bruke. For jenta har mulighet til å fargelegge andres liv. Hun kan bety mye for andre. Og andre kan bety mye for henne. Hun kan være ekte og ærlig. Det krever noe spesielt for å være det. Men hun er født, slik som de fleste. Egentlig er vel alle født. Nelson Mandela også. Hun har alle mulighetene foran seg. Målet er ikke døden, er det vel?