Norge

Jeg føler ikke jeg har ord til å skrive om det, for det finnes ikke ord. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det er å være direkte berørt av det, hvordan det var å oppleve det. Alt jeg klarer å tenke er hvor grusomt, ekkelt og surrealistisk alt er.
Og til slutt, hvor stolt jeg er over Norge og hvordan alle har håndtert situasjonen, spesielt de som er i toppen og hvordan Norge har bevist at størst av alt er kjærlighet.

Sender varme tanker til pårørende, andre berørte, redningsmannskapet og alle som sørger. 

http://www.youtube.com/watch?v=Qv3IxmpmmYA&feature=player_embedded

This dreams you hope for, because it will never happen

Skrev dette for en stund siden. Men jeg er treg og poster det nå.

Da var interrail ferdig. Det er så rart og får meg til å føle meg tom. Eller kanskje heller full. Full av inntrykk. Interrail var så fint og spesielt, en egen liten verden med tre innbyggere og mye kjærlighet. Vi så og opplevde så mye vakkert. Hvis jeg fikk velge, ville jeg blitt i den verden for alltid. Vertfall litt lenger. Det er jo den klassiske boblen som sprakk. Jeg savner det sånn. Savner

dagen det var så utrolig varmt og vi fant ut at alt vi ville var å sitte i en park i Paris og spise pariserloff. Så gjorde vi det. Og hørte på musikk og så Pariserhjulet, Eiffeltårnet og Louvre fra der vi satt. Snakket om hvor heldig vi faktisk var som fikk oppleve noe sånt, og hvor fantastisk alt var.



kvelden vi kom til StenaLine og fant ut hvor stor forskjell det er fra en knøttliten togkupe og en båtlugar. Lykkerusen av å se en dusj, store hvite senger, restaurant, butikk og kasino, alt inne i dette fantastiske paradis StenaLine.

hvor vakkert Eiffeltårnet var om kvelden, hvordan det lyste og hvordan karusellene rundt skapte en helt spesiell stemning. Hvordan vi stoppet for hver femte meter for å ta et nytt bilde av Eiffeltårnet, fordi det plutselig var blitt vakrere.



hvordan vi kunne le i lange stunder av små interne ting, som bare vi skjønte. Selv om vi var sliten, hotellet ikke var hotell, men guest house, vi ikke kunne finne plassen å sove og det var 34 grader og ryggsekkene var steintunge, klokken nærmet seg 1 om natten og nattoget fortsatt ikke kom, klarte vi alltid å holde humøret oppe. Le så tårene trillet, og lykken bruste. Fordi det var jo fint.
Og stakkars Anita som var så lei av McDonaldsmat, men vi skulle spise det uansett, Marina som falt med et smell i bakken, og senere klarte å rote fanta utover hele toget og jeg som prøver shorts på en spesiell måte og alltid tar meg fint ut på bilder.

Det er ikke noe mer å si enn at det er noe av det mest, om ikke det mest, fantastiske jeg har vært med på. Dette kommer nok ikke til å bli mitt siste ord om turen. Takk mine fine Marina og Anita. Vi tre skal helt klart på tur igjen.